Ronny Riveras eventyr – Dypdykk i det mystiske platearkivet

Jepp, da er jeg klar for å dele med dere der hjemme i de tusen hjem, resultatet av min skattejakt i eget arkiv. Etter en strabasiøs og farefull ferd inn i det aller dypeste av det mystiske platearkivet, har jeg vendt tilbake med noen godbiter som burde gjøre lykke på dansegulvet. Det har også vært et poeng med en viss sjangerspredning. Etter nitidig graving, lytting, reiser inn i musikkens forunderlige univers, og ikke minst dyp filosofering over rytmisk bevegelses betydning for den nye verdensorden, er dette altså låtene jeg endte opp med. God fornøyelse.

 

 

Last ned til din EDB maskin via cyberspace

 

Magic record – the nu tornados

Fin tittel. Fin sang. Ellers er det ikke så mye informasjon jeg har funnet om verken bandet eller låta. Men jeg er glad for denne mysterieplata finnes i mitt arkiv.

 

Soft skies, no lies – Strawberry alarm clock

En ekte jordbærvekkerklokke!

Denne er fra Strawberrys andre album “Wake up…it`s to morrow”. En plate som er skikkelig harmonisert og trippy. En skikkelig bra kombinasjon av psykedeliske elementer og gode poplåter. Hvorvidt Strawberry alarm clock er et band som ikke har fått den plassen det har fortjent i musikkhistorien, sammen med Love, Doors og Jefferson Airplane, er et spørsmål det hersker stor uenighet om. At bandet er mye mer enn et one hit wonder (hiten er Incense and peppermints, som fikk en liten renessanse etter Austin Powers filmene) er i hvert fall denne låta, Soft skies, no lies, et bevis for.

 

 

Jumping Jack Flash – Ananda Shankar

”His name is Ananda. He`s a young man with a sitar and a dream and his name means peace and joy” Dette står det å lese på omslaget til unge herr Anandas plate, og jeg synes det beskriver mye av den naive spirituelle tonen som hersket rundt møtet mellom østlig og vestlig musikk for noen tiår siden. Men det er herlig å henfalle til naiv åndelighet. Når jeg lukker øynene å hører denne låta ser jeg for meg å rase gjennom det indiske landskapet i en gammel folkevogn, og alt er bare peace, joy og sitar.

 

Chris Montez – Call Me

Denne låta er vel hva man kan kalle en standard låt. Den finnes i hvert fall på spillelista til en god del artister. Etter en liten googlerunde fant jeg ut at Petrula Clark hadde den i 65, mens Montez sin versjon er fra 66. Uansett så hørte jeg låta første gangen på en plate med noe japansk bossa nova greier og falt pladask for den innsmigrende, litt melankolske, men allikevel ikke triste melodien. Det er egentlig en litt sånn gla trist låt. Morsomt å vite er at Montez hadde Beatles som oppvarmere da han spilte i England i 63. Også må det vel nevnes at det er den ikke helt ukjente Herb Alpert som har skrevet Call Me.

 

Ola and the Janglers – La La La

Ola er skikkelig tøff i trynet på denne mod-stomperen. Jeg føler at denne låta er med røffer til denne miksen litt. Man vil jo ikke ha det for polert heller. Samtidig er Ola sin røffhet veldig kalkulert. Man kan nesten få det inntrykket at han prøver å være litt tøffere enn han egentlig er. Men vi må ikke dømme han for det, han var jo en kjekk gutt Ola. Ola og Janglerne hadde forresten en hit med Chris Montez sin Lets Dance. Montez er jo også med på denne miksen, og det kan stå som et utmerket eksempel hvordan verden er et lite sted og alt er vevd inn i hverandre på det mest intrikate vis.

 

Jair rodrigues – Coisas do mundo, minah nega

Denne var på en plate jeg kjøpte på impuls fra Brasil på ebay uten å vite noe særlig om den annet enn det trolig var snakk om noe sekstitalls latinomusikk. Det viste seg å være et meget godt kjøp. Plata er spekket av godbiter. Det er imidlertid ikke særlig mye jeg vet om herr. Rodrigues. Å søke ham opp på nettet fører til bare treff på spansk eller portugisisk, de få engelske treffene er ikke mye å bli klok på. Men jeg går med en drøm om å reise til Brasil, og da kan jeg sikkert finne ut noe mer om både Rodrigues og andre. Så inntil da må vi bare si at Explorers Record Club kommer tilbake med mer.

 

Gerry and the pacemakers – Skinny Minnie

Det startet så bra med tre strake hits for Gerry og gutta. De var hakk i hæl på Beatles, men så glapp det. På Wikipedia står det å lese:

By late 1965, their popularity was rapidly declining on both sides of the Atlantic. They lacked both the innovations of the Beatles and the rawer musical and visual edge of some of the other British Invasion groups, and they soon seemed un-hip. They disbanded in October 1966, with much of their latter recorded material never released in the UK.

Un –hip?! Jeg synes Gerry er hip så det holder. Man trenger ikke danse i transe med batikk for å være hip. Dette er en erkjennelse verden har kommet fram til nå, men dessverre for Gerry var situasjonen en annen i annen halvdel av sekstitallet.

 

Nicola Conte – A time for spring

For å understreke hvor fin fin Nicola Contes dobble album Other Directions er så tyr jeg til et klassisk anmelder grep. Hvis du bare skal kjøpe en lounge, latin, cool, jet set jazz skive i år, så kjøp denne. Plata kunne godt vært utgitt i the swinging sixties, men Conte er en kontemporær artist og skiva kom i 2004. Conte var en av de viktigste artistene under electro-caffe-latte-jazz bølgen rundt 2000. Da slapp han skiva Bossa per due som bare består av samplet musikk. Men han kan spille på ordentlig også, og det gjør han til gangs her.

 

Village Callers – Hector

Lite vet Hector Rivera at han har en dalmatiner oppkalt etter seg, der han sikkert sitter i en halvshabby rønne i East LA og slår sine 73 år gamle hender på en sliten bongotromme. 40 år tidligere overbeviste han sin venn og produsent, Eddie Davis, om å ta en titt og lytt på et band han hadde jobbet med som manager en stund. Hector mente at The Village Callers nå var klar for en platekontrakt, og selvfølgelig ble Eddie Davis overbevist av dette ekstremt energiske og joviale jazzlatincombobandet. Som han sa det selv: “They’re pop! They’re latin! They’re jazz! They’re rhythm & blues! They’re super funky soul! They’re anything you want them to be! THEY’RE IN!“

Og slik ble det da, at Eddie Davis ville ta med landsbykaukernes ekstreme energi over på plate, og den enkleste og greieste måten var selvsagt å spille inn en live-plate. Og som takk for at Hector Rivera fiksa The Village Callers opp med denne søte avtalen dedikerte de en sang for ham. For en ære å bli skrevet inn i historiebøkene av et slik band og plate! De hadde fått dedikerte en sang til meg anytime.

Da jeg i vår skaffet meg en hund måtte selvsagt navnet stamme fra mine røtter, nemlig 60-tallet. Gloria, Jude, Delilah, Molly, Renee, Elanor og Bridget kunne alle vært alternativer om jeg hadde skaffa meg ei tispe, men når det var en hannhund og siden sangen ligger så høyt på Skikkelig Bra Sanger-listen var det lite tvil. Målet er å få Hector til å bli helt toillått når han hører sangens første strofe – Heeeeeeeektååååååårrr!

Last ned Village Callers – Hector

Hør Ronny Rivera framføre Beach Boys

   

 

God kveld i stua godtfolk. Exploreres Radio sender nå et opptak med Ronny Rivera aka Tiki Terje aka Waikiki Vegard fra en opptreden i the explorers record club. Det er meget mulig at Ronny aka etc vil opptre også senere, og det er i den forbindelse fritt fram for alle å komme med ønsker om låter som dette virtuose orgel fantomet skal framføre. Bare legg inn en melding på komentarplass, og kanskje blir det nettopp din yndlingssang du får oppleve med autokomp fra Technics overlegne hjemmeorgelteknologi.

Retrofil imbesil

Last ned dette forykende festlige radioinnslaget

Explorers record club tok med seg lydopptakeren på bar og dette er resultatet. Stort sett tjas og vas, men vi fikk smakt mange hittil ukjente kombinasjoner av spiritus. Som de oppdagerne vi er forsøker vi å nå ut til de hvite flekkene på barkartet. Det er en jungel der ute, men vi ser det som vår plikt å dra dit intet barkart kan vise vei,  for så å  bringe våre oppdagelser tilbake til allmuen.

For flere festlig illustererte drink tips, se Tiki bar TV. Hjemmelagt TV-serie om de gleder og sorger man kan oppleve i en Tiki Bar.

49th Parallel – Now That I’m A Man

Last ned direkte.

Etter en fuktig kveld på How Is Annie’s labelkveld i går var det veldig enkelt å komme med en unnskyldning for å stable dages gjøremål i den stadig voksende to-do-bunken. En lett hodepine og en kropp som ikke vil samarbeide er slettes ingenting å spøke med, og selv om skittentøyskurven for lengst har gått over sine bredder og begynt sin invadering av mitt lille disponible areal, føltes det viktigere og riktigere og sette seg ned med platespilleren og en boks singler. Der fant jeg en grønn skatt av et band som tidligere het Shades of Blond (milde måne!), men som gjorde seg kjent som 49th Parallel.

Den 49. breddegraden deler Kanada og USA, og det kan virke som det er litt av begge sider i dette kuttet – det er i alle fall litt av hvert her! Til å begynne med har vi et godt, gammelt punkeriff, men det underliggende pianoet røper at her er det ikke de hardeste gutta på gata vi har med å gjøre. Og ganske riktig – plutselig eskalerer det hele ut i en surfeguttesque harmonirunk, med jinglebells, triangel og eksotiske gitarriff. Det er fristende å dra en parallel til The Zombies her, og spesielt plata Oddesy and Oracle. Den gjorde et inntrykk på verden i 68, og det er ikke så vanskelig å tenke seg til at den plata snurra ganske heftig hos kanadierene i 49th Parallel. “Now That I’m A Man” kom ut i 1969.

Bilder fra Ti På Topp Med Mentometerknapper 8. september 2007

I går spilte vi plater på Selskapssiden i Trondheim, og det gikk kjempefint. Alle var enige om at det var en fin kveld.

Betty Harris – Break In The Road

Trykk på playknappen for å spille av, eller her for å laste ned direkte.

Det blir en litt treg start på denne bloggen, vi sliter litt med å finne steder hvor man kan laste opp lydfiler uten altfor mye pes. Jeg kan ikke snakke for TikiTerje, men det akademiske kvarter er ikke ukjent her i gården, og i blogsfæren tidsregning begynner vi vel å nærme oss 12 over nå. Men jeg lover – plutselig er klokka kvart over, og da starter timen!

Vel, den starter så vidt nå. Siden jeg er født rett inn i EDB-ens tidsalder, og ikke i skrivemaskinens tid, som min partner in crime, har jeg klart å få lagt ut en virkelig perle. Helt siden jeg hørte den for første gang har feedbacken etter den første basstrofa i Betty Harris’ Break In The Road sittet som en tinnitus i trommehinna mi. Det er ikke ofte man hører feedback på en studioinnspilling (kom gjerne med de om du vet av andre), og det sier litt om energinivået som må ha ligget i studioet til Sansu denne marsdagen i 1969. Dette var siste gang hun samarbeidet med produsent Allan Toussaint (best kjent for å ha produsert Labelles Lady Marmalade), så det er kanskje han hun er så fryktelig sint på? Uansett er det fryktelig synd at dette var slutten – gudene vet hvor de kunne tatt det etter denne!

Det viser seg forresten at Betty Harris plutselig er on the road again!

God Graut 1

For å starte denne bloggen med et pang introduserer vi (presentert av Dandy Longlegs denne gang) en forrykende fersk mixtape, med det beste av det meste. Lørdag 1. september spiller vi disse, med flere, på Selskapssiden i Trondheim.

LAST DEN NED HER

Mustafa Konzent Ve Orkestrasi – Dolana Dolana
The Valentinos – Sweeter Than The Day Before
Orchestra Harlow – Freak Off
Sound In Light – Free Your Mind
West Coast Pop Art Experimental Band – Smell Of Incense
The Remains – Why Do I Cry
Orchestra Baobab – Souleymane
The Left Banke – I Haven’t Got The Nerve
Ernie Watts & Richard ‘Groove’ Holmes
The Monkees – (Theme From) The Monkees
Harold Johnson Sextet – Sorry ‘Bout That
The Tammys – Egyptian Shumba
Young Holt Trio – Ain’t There Something Money Can’t Buy

En tyrkisk godbit først, med MUSTAFA KONZENT VE ORKESTRASI – Dolana Dolana. Jeg har ikke lyktes i å finne orginalutgivelsen til denne låten, ei heller noen informasjon, bortsett fra samleren på Bosporous Bridges (denne er for så vidt vanskelig nok å få tak i, da den bare ble presset opp i 500 eks for et par år siden). Det jeg kan si med sikkerhet er at her har en tyrker lyktes med en beat så tung som et bergensk nedbørsglass.

THE VALENTINOS står for orginaltrykket som Jackson-familien senere kopierte; en far som bestemmer seg for at sine sønner skal lykkes innenfor musikken, og den minste av de alle kommer aller lengst, nemlig en viss Bobby Womack (bedre kjent som mannen bak den pictoresque tittelsangen til filmen Across The 110th Street). Sangen som her presenteres, Sweeter Than The Day Before ser jeg på som en av de definitive høydepunkt innen Northern Soul. Den kom også ut da musikken var som aller best, i de tider da 1966 ble til 1967.

ORCHESTRA HARLOW’s Freak Off er et annet høydepunkt innen en annen sjanger; boogaloo, bugalu, NY- latin-garage-jazz, eller hva du nå skulle ønske å kalle det. Larry Harlow (orkesterlederen) høres kanskje mer ut som et jødisk navn enn en eksotisk, solbrun, kvinnebefengt, latinsk narkokonge, og det har du helt rett i! Larry ble født i NYC, og etter å ha blitt trent i jazz tok han interessen for latinsk musikk på alvor, og flyttet til Cuba. Her startet han etter en stund orkesteret, og ble i 66 signet som en av de første til det velrenomerte og viktigste latinske plateselskapet, nemlig Fania Records. I 67 kom El Exigente, som blant annet inneholdt denne hitten.

Now Again Records er datterselskapet til Stones Throw (hjemmet til Quasimoto, Madlib, Aloe Blacc etc), som konsentrerer seg om å gi ut hypersjeldne funk og soul-sjutommere på nytt, ga nylig ut samleren Now-Again Re:Sounds. En samler hvor forskjellige DJs og hip hop folk har remixet gamle hits. Kanadiske SOUND IN LIGHT har remixet Free Your Mind, som jeg vet alt for lite om (kommer tilbake til denne), men som ble en så instant hit i ørene mine at syvtommerpakken måtte bestilles sporenstreks. En perle!

Neste sang ble jeg først introdusert av psykedeliabandet Southwest F.O.B., da jeg tilfeldigvis slang den med fra en av mine faste kjøpere på eBay. Fant raskt ut at det var en halvlaber cover av noe som var ment å være bedre, og fant veien til WEST COAST POP ART EXPERIMENTAL BAND, et band som var ment å være en versjon av det Andy Warhol og Velvet Underground var på østkysten. På vest var det en litt aldrende Bob Markley som styrte gruppen med en desillusjonert jernhånd…

THE REMAINS var det andre bandet (etter Electric Prunes) som virkelig ga meg interesse for 60-talls garage og beat, etter å ha funnet den fantastiske sangen Don’t Look Back (en sang jeg er overbevist om at Moneybrother hørte på når han skrev sangen Don’t Stop, fra den glimrende plata Blood Panic, som bør være i enhver sorgenfrie platesamling) på den legendariske og sjangerbeskrivende samleren Nuggets 1. Denne versjonen av Why Do I Cry er en helenergisk liveversjon fra en fransk best of plate, men er opprinnelig å finne på deres første og eneste fullengder, med samme navn som bandet.

Min søster introduserte meg i vinter for senegalske ORCHESTRA BAOBAB, og jeg husker med fryd hvordan vi ikke klarte å pumpe takten med hodet til Ndeleng Ndeleng. Sangen på denne miksen er Souleymane, en liten roligere, men akk så hyggelig tune. I tillegg er dette en liveversjon fra klubben Baobab Club fra begynnelsen av 70-tallet, nylig utgitt for første gang!

THE LEFT BANKE var egentlig et fløtepuspopband, med én hit (Walk Away Renee, som kan minne litt om The Hollies på balladepiller) og et drøss av ganske ordinære popsanger. For all del, de var veldig flinke, og mange av sangene står seg til kosebruk, men b-siden på singelen er noe heeelt annet! I Haven’t Got The Nerve er en eksplosjon i frenetiske cembalosynthrytmer og frekke tekster.

Når vi snakker om synth, så kan vi godt hoppe over på orgel og RICHARD ‘GROOVE’ HOLMES! Her snakker vi en mann som kunne spille den skjøreste bluesen den ene dagen, og dagen etterpå dukke opp på et sett og spille deg inn i natta med den latinske klassikeren Evil Ways. Plata den kommer fra, Come Together, ble spilt inn på to dager, med den da unge (22 år?) saxofonisten Ernie Watts (som kunne spille like godt på tverrfløyta, som enhver respektabel saxmann vel må).

THE MONKEES trenger vel ingen nærmere presentasjon. Etter å ha fått hendene mine på et promoklipp fra deres egen tid kunne jeg ikke dy meg med å lage et lite statement (æ lik dæm læl, sjø).

Den neste vet jeg lite om foreløpig, bortsett fra at HAROLD JOHNSON orginalt var en gospelmann og spilte etterhvert inn plater i Ramsey Lewis-land (musikalsk sett). Jeg vet også at Sorry ‘Bout That er fryktelig groovy!

THE TAMMYS var backupgruppa til Lou Christie, men var virkelig noe for seg selv. De hadde en atittude som minner litt om The Shangri-Las, men som man kan høre på Egyptian Shumba var de spinna gærne. Det sies at de hadde nådd toppen hadde de blitt gidd ut et år etterpå (1965) og med samme promotion som Shangris, men noe sier meg at disse jentene hørtes hakket for sinnsyk ut. Selv om jeg vet at denne ble utgitt på singel virker den totalt umulig å få tak i! Ikke en gang på Popsike finnes det spor av den.

Det heter seg vel at man alltid skal avslutte med en liten moralpreken – og det gir YOUNG HOLT TRIO oss med visdommen Ain’t There Something Money Can’t Buy. Møt opp på Selskapssiden førstkommende lørdag, så skal du høre sangen på nytt og kanskje litt mer om bandet. Velbekomme!

Alice Clark – Alice Clark

Mainstream 362, $130.

Skjør soul fra 1972, fin for skylinestemningen.