Ronny Riveras eventyr – Dypdykk i det mystiske platearkivet

Jepp, da er jeg klar for å dele med dere der hjemme i de tusen hjem, resultatet av min skattejakt i eget arkiv. Etter en strabasiøs og farefull ferd inn i det aller dypeste av det mystiske platearkivet, har jeg vendt tilbake med noen godbiter som burde gjøre lykke på dansegulvet. Det har også vært et poeng med en viss sjangerspredning. Etter nitidig graving, lytting, reiser inn i musikkens forunderlige univers, og ikke minst dyp filosofering over rytmisk bevegelses betydning for den nye verdensorden, er dette altså låtene jeg endte opp med. God fornøyelse.

 

 

Last ned til din EDB maskin via cyberspace

 

Magic record – the nu tornados

Fin tittel. Fin sang. Ellers er det ikke så mye informasjon jeg har funnet om verken bandet eller låta. Men jeg er glad for denne mysterieplata finnes i mitt arkiv.

 

Soft skies, no lies – Strawberry alarm clock

En ekte jordbærvekkerklokke!

Denne er fra Strawberrys andre album “Wake up…it`s to morrow”. En plate som er skikkelig harmonisert og trippy. En skikkelig bra kombinasjon av psykedeliske elementer og gode poplåter. Hvorvidt Strawberry alarm clock er et band som ikke har fått den plassen det har fortjent i musikkhistorien, sammen med Love, Doors og Jefferson Airplane, er et spørsmål det hersker stor uenighet om. At bandet er mye mer enn et one hit wonder (hiten er Incense and peppermints, som fikk en liten renessanse etter Austin Powers filmene) er i hvert fall denne låta, Soft skies, no lies, et bevis for.

 

 

Jumping Jack Flash – Ananda Shankar

”His name is Ananda. He`s a young man with a sitar and a dream and his name means peace and joy” Dette står det å lese på omslaget til unge herr Anandas plate, og jeg synes det beskriver mye av den naive spirituelle tonen som hersket rundt møtet mellom østlig og vestlig musikk for noen tiår siden. Men det er herlig å henfalle til naiv åndelighet. Når jeg lukker øynene å hører denne låta ser jeg for meg å rase gjennom det indiske landskapet i en gammel folkevogn, og alt er bare peace, joy og sitar.

 

Chris Montez – Call Me

Denne låta er vel hva man kan kalle en standard låt. Den finnes i hvert fall på spillelista til en god del artister. Etter en liten googlerunde fant jeg ut at Petrula Clark hadde den i 65, mens Montez sin versjon er fra 66. Uansett så hørte jeg låta første gangen på en plate med noe japansk bossa nova greier og falt pladask for den innsmigrende, litt melankolske, men allikevel ikke triste melodien. Det er egentlig en litt sånn gla trist låt. Morsomt å vite er at Montez hadde Beatles som oppvarmere da han spilte i England i 63. Også må det vel nevnes at det er den ikke helt ukjente Herb Alpert som har skrevet Call Me.

 

Ola and the Janglers – La La La

Ola er skikkelig tøff i trynet på denne mod-stomperen. Jeg føler at denne låta er med røffer til denne miksen litt. Man vil jo ikke ha det for polert heller. Samtidig er Ola sin røffhet veldig kalkulert. Man kan nesten få det inntrykket at han prøver å være litt tøffere enn han egentlig er. Men vi må ikke dømme han for det, han var jo en kjekk gutt Ola. Ola og Janglerne hadde forresten en hit med Chris Montez sin Lets Dance. Montez er jo også med på denne miksen, og det kan stå som et utmerket eksempel hvordan verden er et lite sted og alt er vevd inn i hverandre på det mest intrikate vis.

 

Jair rodrigues – Coisas do mundo, minah nega

Denne var på en plate jeg kjøpte på impuls fra Brasil på ebay uten å vite noe særlig om den annet enn det trolig var snakk om noe sekstitalls latinomusikk. Det viste seg å være et meget godt kjøp. Plata er spekket av godbiter. Det er imidlertid ikke særlig mye jeg vet om herr. Rodrigues. Å søke ham opp på nettet fører til bare treff på spansk eller portugisisk, de få engelske treffene er ikke mye å bli klok på. Men jeg går med en drøm om å reise til Brasil, og da kan jeg sikkert finne ut noe mer om både Rodrigues og andre. Så inntil da må vi bare si at Explorers Record Club kommer tilbake med mer.

 

Gerry and the pacemakers – Skinny Minnie

Det startet så bra med tre strake hits for Gerry og gutta. De var hakk i hæl på Beatles, men så glapp det. På Wikipedia står det å lese:

By late 1965, their popularity was rapidly declining on both sides of the Atlantic. They lacked both the innovations of the Beatles and the rawer musical and visual edge of some of the other British Invasion groups, and they soon seemed un-hip. They disbanded in October 1966, with much of their latter recorded material never released in the UK.

Un –hip?! Jeg synes Gerry er hip så det holder. Man trenger ikke danse i transe med batikk for å være hip. Dette er en erkjennelse verden har kommet fram til nå, men dessverre for Gerry var situasjonen en annen i annen halvdel av sekstitallet.

 

Nicola Conte – A time for spring

For å understreke hvor fin fin Nicola Contes dobble album Other Directions er så tyr jeg til et klassisk anmelder grep. Hvis du bare skal kjøpe en lounge, latin, cool, jet set jazz skive i år, så kjøp denne. Plata kunne godt vært utgitt i the swinging sixties, men Conte er en kontemporær artist og skiva kom i 2004. Conte var en av de viktigste artistene under electro-caffe-latte-jazz bølgen rundt 2000. Da slapp han skiva Bossa per due som bare består av samplet musikk. Men han kan spille på ordentlig også, og det gjør han til gangs her.