I anledning innlemmingen av våre to nye medlemmer, MoniTore og Radio Luxembourg, har vi oppgradert en vesentlig del. Explorers Record Club vil heretter bli å finne på

http://www.explorersrecordclub.com

Salut!

Det har vært stille på fronten i det siste. Som de rastløse ekspedisjonslederene vi er har vi begge skaffet oss hver våre nye gulv, tak og vegger, og selv om det kanskje har medført litt mer jobb på den ene i forhold til den andre har det kvalt hele høsten for både Tiki og Dandy. Men fortvil ei, det har blitt tid til opptil flere plateekspedisjoner, og mange fine sanger og melodier har blitt gravd opp fra både det store åpne, og det lille skjulte. Litt av resultatet fra disse ekspedisjonene kan du høre på Brukbar 15. desember, da gjester Dandy Longlegs hos det eminente klubbkonseptet Bang Bang på Brukbar. Håper å se deg der, og for å varme deg opp skal du få nyte plakaten og leske deg med en sang fra det nye Beastie Boys-albumet; Suco de Tangerina.

Last ned uten babbel

Muttern, alias Kristin Mahle har fått den udelte ære å være gjest i explorers studio. Jeg inviterte henne fordi hun har stålpeiling på garageband fra sekstitallet. NOT… (som det var vanlig å understreke ironi med i min yngre ungdom)..! Jeg introduserte henne for Bluestars sin låt Social end product, The Troggs sitt bidrag til musikkhistorien Wild thing og til slutt de franske beatgutta i Les Missiles med Cache-toi vite. Det var oppklarende å få mammas musikkfaglige vurdering av disse verkene.

PSYCH-MAMMA: Mamma loves mambo heter det i en sang, men for min mamma kan mambo gjerne byttes ut med psych/garage

I serien om hvordan man gjør seg klar for en aften i sekstitallets ånd, har vi så langt behandlet temaene dansing og bekledning. Nå er turen kommet til kanskje det aller viktigste for å komme i den riktige retrospiriten, nemlig hvordan man tar seg ut i tilfelle godt forarbeid på dansegulvet gir uttelling, og man befinner seg i den pikante situasjon å ha med ukjente gjester hjem for samvær av det intime slaget. Det er en del som skiller dagens estetiske idealer på det intime plan, fra tiåret da den frie kjærligheten herjet som verst. Den kanskje mest åpenbare forskjellen er at moten med å rake av seg alt som minner om hårvekst rundt om på legemet, enda ikke var innført. Denne skikken som særlig er utbredt blant den feminine del av befolkningen (det inkluderer gutter så vel som jenter) har ført den kjønnlige leken inn i strengere rammer enn da man kunne være sexy med en jungel mellom beina. Hvis man kan skilte med en skikkelig bush, så signaliserer man er i pakt med naturen, og ergo langt mer dyrisk. Jeg har dessuten hørt en teori om at kjønnshårene virker som antenner som tar inn signal fra kosmos, og at man mister de kosmiske impulsene om man barberer dem av. Selv om det kanskje er litt kort varsel, så anbefaler jeg alle som er i manko på kjønnshår å gro så mye de kan fram til lørdagens ”Explorers record club” kveld på samfundet i Trondheim. Let it all hang out

Hva vil vel være mer naturlig å følge opp en post om dansing med hvordan man skal kle seg for anledningen?

Den første halvdelen av 60-tallet bodde jentene og kvinnene i kjoler uansett hva de gjorde. Skulle de i butikken å handle måtte kjolen på, skulle de lage mat så måtte de gå i kjole, samme om de skulle på skolen, jobb eller i kirken. Ja til og med når de skulle sove eller ta seg en svømmetur måtte de ha på seg en kjole. Forskjellen fra 50-tallet dog, var at nå var det lov med litt farger og frekke mønstre. Den søte kvinnen til høyre her kommer fra en Sears-katalog fra 1963, og altså ikke en nu-rave konsert i 2006.

Etter hvert som 60-tallet ble friere og mer eklektisk ble dette reflektert i klesveien, og mens de ordentlige pikene fortsatt kledde seg i kjoler og skjørt med fine snitt og hyggelig former, hyllet de modige jentene friheten med å kle seg i kombinasjer vi bare kan drømme om i dag. Endelig var det godtatt å gjøre som man ville, og dette resulterte vel i at man gjorde akkurat det - på godt og vondt. Nedenfor følger noen eksempler av kvinner som satte spor i hver sine retninger. Bonuspoeng og kirsebær i coctailglasset til de som klarer å fortelle hvem kvinnene nedenfor er. Gjettinger skjer i kommentarboksen!

Når det kommer til mennene på 60-tallet er det ikke så mye å si fram til 1965. For det var det litt som kvinnene, bare at her måtte man gå i dress. Det ryktes at til og med brannmenn og bilreperatører opptrådde i dress! Wild. Etterhvert ble det mer finesser på dette feltet også, og spesielt mod-kulturen var kjent for å kjøre de slickeste og feteste italienske dressene penger kunne kjøpe. Dette selve dressfenomenet ble tatt enda litt lengre ut av band som Paul Revere and the Raiders og Beatles (på Sergeant Pepper) som fant deg passende å gå rundt i napoleonsdresser eller gamle krigsuniformer. Etterhvert tok hippiene over motebildet, og de var så søte og naive. Som John Sebastian (i Lovin’ Spoonful) sa det på scenen i Woodstock (fillestein selvsagt); “I’ve been living in tents up in…. California, man. We’re a big crowd of people living in tents. And this lady, this wonderful lady, taught me how to tie dye, man!!!” Gutten hadde blitt hekta på batikk.

Her er noen av mine favoritter fra 60-tallet; de som vet hvem disse sharpies er vinner en kjeks med fetaost!

Til slutt får du en fashion report fra London’s King’s Road medio 60s!

Vi har akkurat skrudd klokka en time bakover, en bakstreversk metode som opprinnelig ble funnet opp for å spare på ved og lys. Dette fnyser vi av her i Explorers Record Club, skal man absolutt skru tiden tilbake må man gjøre det med nytteverdi og champagne, og det er nettopp det vi gjør 10. november i år. Da skrur vi tiden tilbake til 1967, og settingen er Samfundets egen gymsal; Selskapssiden. På scenen står de eksotiske og farlige jentene og guttene i bandet The Snakes, bak platespillerene står Explorers Record Club og langs veggene vil du finne søte frøkner og barske gutter som kurtiserer hverandre med frekke shakes, de hippeste ordene og de mest fargesprakende coctails. Det vil bli en ekstravagant retrospektiv, og det er ingenting vi ønsker mer enn at også du dukker opp, og for å få deg på det rette sporet har vi tenkt å lære deg opp litt i dagene mot den store kvelden. Hver dag framover tar vi opp et nytt tema fra 60-tallet, og hva er vel ikke mer naturlig enn å starte med litt inspirasjon til hvordan man bør røre føttene, skuldrene, hoftene, hendene, knærne, midjen og hodet - nå skal vi danse!

Jeg tenkte at jeg kunne introdusere dette temaet med en sang. Det finnes et hav av sanger som ble skrevet utelukkende for å spre en ny dans (Rufus Thomas - Do The Dog, Archie Bells and the Drells - Thighten Up, Bob & Earl - The Harlem Shuffles osv), men The Isley Brothers skrev i 1963 en sang omhandlet flere av disse. Jeg foretrekker Human Beinz’ versjon fra 1967, som det er virkelig umulig å sitte stille til (jeg kjenner faktisk at det rykker litt i hoften min her jeg sitter i en stol og bare fabler om denne sangen). I denne sangen nevnes flere av dansene som var av de virkelig store på 60-tallet; shing-a-ling, the skate, boogaloo og the philly. I stedet for å bare poste sangen direkte her tenkte jeg at det passet seg å vise den i sitt rette element; i en dansekonkurranse på programmet Teen Time (sangen kommer et halvt minutt ut i videoen (som for øvrig de som har sett filmen Hairspray vil kjenne seg igjen i)):

Jeg lover at sangen vil bli spilt 10. november, og da i mye bedre lydkvalitet! Som en kurositet kan det nevnes at ordet “no” nevnes over hundre ganger i løpet av de 2:16 sangen varer, noe som gjorde at den ble kåret til “The most negative song to hit the Top 40″.

Men tilbake til dansinga! Jeg nevnte jo at det var utallige type danser, og da mener jeg virkelig utallige (et anslag er 600 stykker; alle med hvert sitt navn som “the ebb’n'flow”, “el cable” og “the sissy strut”). Mye av æren for dette skal det tv-programmer som Ready Steady Go! og Hullabaloo ha, som hver uke i flere år presenterte et nytt move til hundretusenvis av britiske og amerikanske tenåringer. Nå begynner du sikkert å ane at uansett hva du vil etterligne eller uttrykke finnes det en dans for det, og viktigst av alt: hva enn du måtte føle for er lov! For å sette hoftene og leggene i sving gir jeg deg noen videoer for inspirasjon. Håper å se deg tilbake i morgen!

Se fra 08:30 for å lære en the stick shift fra The Archies:

Herb Albert & The Tjiuana Brass - Bittersweet Samba.

Da har også jeg gjort min entré i den fabelaktige radioverdenen. Litt startproblemer må man regne med, så om man klarer å se forbi vifta på Mac’en og min uendelige mumling (sa jeg virkelig influensa?) kan det være et og annen matnyttig informasjon å hente ut om Yusef Lateef og Detroit.

Last ned Yusef Lateef - Bishop School med babling.
Last ned Yusef Lateef - Bishop School uten babling.

Last ned her

Jeg blir ikke helt ferdig med Ananda Shankar. Jeg hadde ham med på en mikstape nettopp, men jeg føler for å si noen ord til om denne sitarkaren. En viktig grunn til det er at jeg har skaffet meg en ny plate med ham, og jeg må nevne at den var ikke billig. For å være helt ærlig så har jeg ikke for vane å kjøpe plater i det prisskiktet som gjør nudler til en bærebjelke i kostholdet. Vel, så ille var det kanskje ikke, men nærmere 80 dollar har jeg aldri betalt for en skive før. En årsak til at denne plate er dyr vil jeg tre er at låta streets of calcutta er her. Den har vært på mange samlere for indisk musikk, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Mange har sikkert hørt den, og de har ikke vont av å høre den på nytt. De som er så heldige å ikke ha hørt den har en opplevelse til gode. Her er den i alle fall. Drop out with a huuuummmm…

Det er lørdag kveld, du følger dresskoden til punkt og prikke, og du har sett deg ut din perfekte make - men hvordan få maken til å forstå at du er mer enn fin parfyme? Jo, du tar det eldste trikset i boka. Louie, Louie-trikset! Sangen som det er dokumentert mer enn 1600 versjoner av, sangen som Washington state prøvde å gjøre til sin Offical State Song (den endte opp som Offical State Rock Song), sangen som FBI krevde forbud mot på grunn av at du kunne høre The Kingsmen si ordet “fuck” om du spilte singelen deres på 33rpm, sangen som du har hørt en fantasilliard ganger, men fremdeles liker.

Men tilbake til lørdagskvelden. Du har oppdaget maken din, og spør Dandy Longlegs til råds. Dandy smekker en skive under armen din, som du setter på. De første orgeltonene er ikke til å misforstå - festen som akkurat har begynt blir sendt i taket i rakettfart! Din utkårede blir ellevill, og tar dansegulvet med storm, mens det blir sendt hete blikk i din retning. “For en partystarter”, tenker maken, “der har vi virkelig en person som vet å trykke på de rette knappene!”.

Du gjorde suksess med The Kingsmen, og du ble overøst av potensielle honningbærere som krevde telefonnummer, leppekontakt og besudling - men dette er ikke interessant for deg - du er på jakt, du har et bytte som skal fortæres! I dét du går til bartenderen (for anledningen Ronny Rivera som mikser deg en P2) ser du maken din kle på seg sine ytterklæder - den utkårede skal forlate festen, som begynner å miste sitt momentum. Du løper sporenstreks til din venn i nøden, “hva nå, Dandy?”. “Her, ta denne!”. Du løper bort til platespilleren og kaster plata som ligger på, et eller annet av Creedence Clearwater Revival, ut gjennom vinduet og setter ny kretsmesterskap i diskoskast. Du slenger på West Coast Pop Art Experimental Bands versjon av Louie Louie, og i det de første pianorytmene vrenges ut av Tandberghøytalerene snur hele festen mot seg - HVA I HELVETE ER DETTE? Du trenger ikke å svare, før WCPAEB svarer med sine frekke gitarriff og harde beat. Festen er din igjen.

Maken din snur i døra, snur seg mot deg, scenen forvandles til en blomstereng, hvor bare du og maken løper mot hverandre — maken med blomster i håret, du med luftgitar i hendene. “Søren klype for en fantastisk versjon”, hvisker den utkårede i øret ditt. “Jeg kjenner deg godt, min blomst”, svarer du tilbake. Før du vet av ordet av det forteller maken “om jeg er din blomst, kan du være min bie, og jeg trenger å befruktes”. Dere finner dere et rom, og gjør det som gjøres skal. For å avslutte med stil, og for å legge inn gode aksjer for fremtiden, bestemmer du deg for at du også må vise din myke side. I skjul klarer du å sende en tekstmelding til din guru med de lange bena, hvor du spør hvordan du best viser deg som en sann Tom Jones. “Se i nattbordsskuffen” får du tilbake. Der har Dandy Longlegs kommet deg i forkjøpet og lagt igjen en bærbar platespiller og et eksemplar av Julie Londons versjon av kveldens suksess. Nå er det ingen vei tilbake for maken din, som eksploderer i ekstatiske spasmer i samme øyeblikk som fløytisten til Julie London gjør sitt beste for å ta denne cheesy listeningversjonen under dynen. Du har gjort suksess!

Last ned Kingsmens versjon.
Last ned West Coast Pop Art Experimental Bands versjon.
Last ned Julie Londons versjon.